Jeg gir meg aldri!!!

Jeg er så frustrert.. Utrolig, utrolig frustrert.. 

Som noen kanskje har fått med seg, er jeg nå singel.. Nei, jeg er ikke nesegrus forelsket i noen andre, nei, ikke noe drama... Men utrolig sårt og vondt.. Det gjør meg ikke noe å snakke om det, jeg er ferdig med at det faktisk gjør vondt, men jeg er der at det virkelig synker inn nå.. 

Det synker inn at jeg ikke er "hans", det synker inn at han ikke er pus, gutten min, elskling.. Det synker inn når jeg pakker ned klærne hans, sorterer ut ting som er hans, når jeg legger meg i den tomme dobbeltsenga, når jeg finner tøy som er hans i leiligheten, og som må vaskes.. Det synker inn når han kommer innom og henter mer han trenger til leiligheten, når jenta vår snakker om Pappa.. Når jeg planlegger å finne på noe når jeg har barnefri.. For da må det jo tas hensyn til når det er hans/min helg med Nora.. 

Jeg vet det blir bedre, jeg vet det snart ikke vil være like vondt.. Jeg vet at jeg snart kan se på kjærlighetshistorier uten å måte svelge bort den store klumpen.. Det vil bli bedre.. 

Det er dager som disse jeg savner mamman min.. Dager hvor offentlige instanser blir veldig offentlige, hvor masken med smilet løsner, hvor dagen blir litt for lange, og man merker man blir litt raskere sinna på jenta, som egentlig er kjempeflink og stor.. Det er sånne dager jeg trenger et fang å krype opp i, en hånd som stryker meg over håret, og som lar meg gråte.. Som kysser meg på hodet og på pannen, og sier så, så.. Det vil bli bedre..

Det vil komme sol etter mørke skyer, det vil komme fuglesang etter torden og storm.. Det vil lettne.. 

Jeg er bare så trist når jeg tenker på "min", som også nå sitter et sted og har det vondt.. Som kanskje sliter med samme såre hjerte.. Ikke kanskje, men jeg vet.. 

Han er og var min store sterke klippe, min store kjærlighet.. Men på tross av dette gir jeg meg ikke.. Jeg vil ikke, tør ikke og skal ikke gi meg ende over, selv om dagen ikke blir som jeg ønsker.. Ikke at jeg har gjort det før da, men noen dager vil man helst borre hodet ned under en pute, kroppen under dyna, og la følelsene bare komme.. 




6 kommentarer

svalastogs

12.04.2012 kl.21:24

Husk at tiden leger alle sår! Det virker helt usannsynlig nå, men det er helt sant! Lykke til, det blir bedre:)

katrineholm

12.04.2012 kl.21:44

håper det blir bedre :-)

Mathilde :)

12.04.2012 kl.21:55

Uff, jeg synes utrolig synd på deg Heidi, det høres så tungt ut. Men jeg vet klarer det Heidi, jeg heier på deg!

Miniogmy

15.04.2012 kl.21:51

Mathilde: Takk for det søtnos! jeg er seig som kakkerlakken, jeg klarer meg gjennom alt :-)

Miniogmy

15.04.2012 kl.21:52

katrineholm: Alt blir bedre, det ser bare litt mørkt ut av og til :-)

Miniogmy

15.04.2012 kl.21:52

svalastogs: Ja jeg vet.. er bare litt redd for at vi sklir fra hverandre, så vi vil slite med å komme tilbake en evt gang..

Skriv en ny kommentar

Miniogmy

Miniogmy

34, Nesodden

Mamman til Nora,og ADHDjente som sniker seg mot de trettitre :-) min mail er: missdita@hotmail.com

Norske blogger
bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits