Min barndom- På barnehjem, Fosterhjem og innenfor barnevernet... NB, sterkt..

Jeg er et solskinnsbarn. Et løvetannbarn.. For de som vet hva det er trenger jeg ikke forklare, men for dere som ikke vet, er det et barn som overlever mot alle odds.. 

Jeg elsket virkelig Mammaen min, og jeg elsker Pappaen min.. Men jeg hater det faktaet at de noensinne møtte hverandre, fordi de var ikke bra for hverandre.. Du vet hvordan det er, du har sikkert møtt en du ikke burde ha rotet deg borti, men på en magnetisk måte klarer du aldri å slippe blikket, slippe hendene, og se det som man bør se... Mamma var alkoholiker frem til hun døde, og pappa hadde også sitt og slite med.. Jeg vil ikke si for mye om han, fordi han fortsatt lever, og jeg ikke vet hvordan han ville tatt dette.. Jeg tror ikke han leser bloggen min, men andre kan jo lese det.. Så den delen må ligge til en senere gang.. 

Vel, de møttes, og det ble kjærlighet ved første blikk, så vidt jeg vet. Jeg vet faktisk ikke hvordan de møttes, men de var hodestups forelsket, og hun ble gravid. Det var lille meg som ventet der inne, og det var trøbbel i vente.. Pappa måtte være i Oslo pga diverse årsaker, men det var ikke akkurat frivillig, og mamma bodde i en liten leilighet hvor hun ventet på han.. Han besøkte henne så ofte han kunne, og de sendte brev med hverandre.. Såvidt jeg vet så skjedde det ikke særlig mye ting denne tiden, hun ventet og vokste, og han kom, var, og kysset magen farvel. 

Jeg kom, og de var lykkelige.. noen humper i veien blir det jo alltid når man har med alkoholikere å gjøre, og jeg har hørt det skjedde en og annen sak mens jeg var liten, men verden ble ikke verre før vi var fire i familien.. 

Kong alkohol fikk overtaket, og det endte oftest i store voldsomme krangler.. Hun ble full og farlig, og hun som var en engel edru, ble farlig i fylla.. Mennesker er for ærlige, for mye, for rå med alkohol innabords, og det ender aldri bra.. Hun lekte med kniven, han ble sint.. Men før dere kommenterer uten å vite alt, vit at disse to ER/VAR verdens beste mennesker, bare ikke sammen.. Barnevernet ble koblet inn, og det ble skilsmisse.. Han elsket henne fortsatt og var sjalu.. Så han hadde vanskelig for å komme seg videre...

Mamma gikk videre, og fant seg nye kjærster.. Det var fester, og menn.. Mennene var som regel snille onkler som ville imponere oss ungene, og vi fikk alltid godteri.. Men vi likte dem ikke.. En gang jeg sov, kom en av mennene inn på mitt soverom, og ville "se på min, om jeg fikk se på hans.. "  Jeg ville ikke, ble sint.. jeg var ikke mer enn max 10 år.. men han ville.. og ga seg heldigvis...

Mennene mamma fant seg, drakk de også.. Og slo... Jeg er usikker på hvor mange ganger politiet har vært kallt hjem til oss, pga husbråk.. Jeg husker spesielt en gang, hvor han og hun hadde laget vin/øl, og de drakk slutten på det i ballongen.. Dette var alt annet enn sundt, og det ble farlig.. Jeg skrek meg hes.. Hun ble slått til blodet sprutet, også inne på mitt barnerom.. Blodrødt mot rosa har derfor aldri vært min favoritt fargekombo.. Det ble lamper knust, glass knust, og flere slag.. Han dro henne over glasset, og jeg husker redselen.. Jeg løp ned barbeint, og prøvde å ringe politiet, men han kom.. Ville vel slå meg og, det vet jeg ikke, men endte med at han skrek masse, og dro ut kontakten til telefonen.. Jeg løp ut i bare nattkjole, barbeint i mange minusgrader og snø, og ristet av redsel.. Prøvde å ringe på hos naboene.. Men ingen turte å åpne, det kunne være en full gal person utenfor... Jeg husker ikke hvordan det sluttet, men jeg husker legevakten, og jeg husker politistasjonen.. Ikke mer..

Det skjedde mer, og mamma, som var verdens beste, og som kjempet som en løvinne for oss, ga opp.. Hun ville ikke at vi skulle bli hentet av barnevernet, men det skjedde jo tilslutt.. I 1991 ble jeg hentet på skole, etter at mamma hadde hatt en stund hvor vi ikke så henne ofte.. Jeg måtte få oss på skolen, måtte stå for alt.. Jeg var 11, og lillebror 9.. Ingen måtte jo se at det var sånn det sto til med oss, for da kom jo barnevernet.. Men da de kom fant jeg bare lettelse...  De kjørte oss til et barnehjem, vi var fremme midt på natten.. Jeg sov i et døgn.. var så sliten og ødelagt.. 


Kommer alltid til å savne deg Mamma.. 

De sa at jeg fikk Regresjon.. jeg glemte det som var for tøft, og falt tilbake til det stadiet jeg var på når jeg ikke lenger var trygg.. jeg var 11, men var som en syvåring i hodet.. jeg hadde fått mye hjelp på gamleskolen, det var jo synd på meg.. så jeg kunne ikke noe..

Jeg ble mobbet hele veien opp i skoleårene.. Kua, Bleia, Uname it.. fikk så mange kallenavn.. jeg ble spyttet på, dyttet, truet.. men jeg ga aldri opp..? hvorfor skulle jeg det? jeg hadde jo mer å gå på? 

Dette var litt.. og jeg skriver akkurat nå, bare det som detter ned.. om du vil lese mer, si ifra, for da kan jeg skrive mer om alt jeg har opplevd :-)

 

16 kommentarer

Martine♥

28.08.2011 kl.23:21

Det er kjempe fint det du skriver. Hadde du skrevet mer om det hadde jeg lest det.

Miniogmy

28.08.2011 kl.23:22

Martine:tusen takk!!

legefruen

28.08.2011 kl.23:38

Herlighet så sterk du er som snakker om dette, og som deler din historie. Det er dessverre mange i dette landet som opplever det samme, alkohol i et hjem kan ødelegge så vanvittig mye... og det er typisk at det er de som har det vanskelig hjemme som også får det vanskelig på skolen. Hjertet mitt blør for disse barna! Kjempe flott at du har kommet deg så langt her i livet, og at du klarer å se rasjonelt på det :) Mange gode ønsker fra meg!

Miniogmy

28.08.2011 kl.23:40

legefruen:Tusen takk for det :-) jeg føler meg ganske normal, men jeg mangler mange sosiale atenner, så det merker jeg er en utfordring ved oppdragelse av datteren min :-)

Betina

28.08.2011 kl.23:41

Det er trist å lese dette!

Tuva <3

28.08.2011 kl.23:43

kjempe trist å lese, nå triller tårene!..

Miniogmy

28.08.2011 kl.23:44

Betina: det forstår jeg :-)

Ibelieveinme

28.08.2011 kl.23:51

Det viktigste er at du har utbytte av å skrive. De som skriver om slike vonde opplevelser her på blogg, gjør det enten fordi det hjelper, eller for å formidle et budskap til andre.

Å formidle et budskap kan være så mangt. Det kan være som en advarsel, et varsko, en info om hva man skal være oppmerksom på hos andre (f.eks. det å "se" barn), -og ja, mye mer. Men det kan også være et nødrop, en bønn om hjelp fra andre ukjente (her bloggere), -et ønske om å bli sett på en annen måte enn hjemme, hos de man kjenner. Uansett, det er du som må kjenne på ditt behov, -og er det å skrive, så gjør det. Du kan med det både advare, informere, få hjelp og støtte, få gode råd, spørsmål som kan få deg til å tenke nytt eller annerledes på det som har vært, etc.

Jeg beundrer slike løvetannbarn. Det er en fantastisk egenskap, som ikke alle har Alle har et overlevelsesinstinkt i seg, men utfallet kan bli forskjellig.

Anbefaler deg å lese boken "Flodhesten i dagligstuen", som handler om barn og andre nære i familie av alkoholikere. Jeg fikk noen aha-opplevelser da. Selv hadde jeg en mor som var skapdranker, jeg er samboer med en alkoholiker, og holdt selv på å gå samme vei. Godt å lese at du er på beina, og har den styrken som kreves for å leve et godt liv. Uten alkohol, håper jeg.

Ida

28.08.2011 kl.23:52

Kjempe trist å lese, og du er utrolig sterk som deler dette! Ingen barn burde oppleve noe sånt som det du har opplevd..

Leyla

28.08.2011 kl.23:55

Løvetann barn ja, skal ha tattoo av en løvetann ene å alene av den grunn at den vokser opp selvom det legges asfalt over den=) Vil bare gi deg ett lite tips. Ikke forhast deg når du skriver om slikt, og ikke ta hensyn til hva andre tenker når de leser det. skriv fra leveren, det er både inspirerende for andre, og kan være terapi for deg selv. Jeg har også skrevet om lignende hendelser på min blogg, eller ihvertfall begynt. Ta en titt om du vil.http://leylas.blogg.no/1313430621_biografien_del_2__bar.html & http://leylas.blogg.no/1312249974_del_1_de_frste_rene.html

Miniogmy

28.08.2011 kl.23:57

Ibelieveinme:Nja, ikke uten alkohol.. men med et normalt og moderat forhold til det. tenkte det ville være minst like ekstremt å nekte å drikke, uten å vite hva det var... da kunne jeg jo ikke forholde meg til når min datter kom full hjem..

jeg har adhd, de fant ikke ut av det før jeg var voksen, fordi jeg hadde så mye annet rart.. så derfor så de ikke adhdn min. og det gjorde at jeg ikke klarte å prestere på skolen. men det var når jeg skjønte selv at det tydeligvis var noe "rart" med meg at jeg forsto jeg hadde noe mellom øra. men adhdn min gjør at det er så mye der oppe hele tiden, og da er det deilig å få det ned på papiret :-)

Maiken

28.08.2011 kl.23:58

Sterk historie! Og du høres ut som en sterk person! Lykke til videre

Miniogmy

28.08.2011 kl.23:59

Leyla:Jeg modererer bare enkelte ting, ford jeg vil at barnet mitt vil slippe å kunne lese det om moffan før han er borte, og danne seg feil bilde :-) jeg venter med det til han ikke er der lenger, for da vil jeg ikke føle at jeg gjør han vondt :)

Miniogmy

28.08.2011 kl.23:59

Maiken:Tusen takk!!

Lysgaard♥

29.08.2011 kl.22:35

SV: Hehe, tusen takk. :D Ja, jeg gleder meg veldig til ting blir forandret, hehe. :p

Min vei til målet.

31.08.2011 kl.11:23

for en sterk historie å lese..

Men du har vært sterk, kjempet for livet og for å ha det bra virker det som..

du er sterkere enn en løvetann:)

klem

Skriv en ny kommentar

Miniogmy

Miniogmy

34, Nesodden

Mamman til Nora,og ADHDjente som sniker seg mot de trettitre :-) min mail er: missdita@hotmail.com

Norske blogger
bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits